Er retskrivnig egnetlig så vikktigt?

Med kadaverdisiplin pisket læreren inn kommaregler, riktig bruk av preposisjoner og korrekt verbbøying.

Jeg har alltid vært opptatt av å skrive korrekt norsk. Ofte setter jeg listen så høyt at jeg selv ikke kommer over. Men i et stadig mer flerkulturelt samfunn, hvor viktig er egentlig norsk rettskriving?

Min klasseforstander (kontaktlærer) på barneskolen på 70-tallet var en streng dame. På den tiden var det ikke uvanlig at den som var klasseforstander underviste i de fleste fag. Hennes favorittfag var definitivt norsk. Med kadaverdisiplin pisket hun inn kommaregler, riktig bruk av preposisjoner og korrekt verbbøying.

Dette har gitt meg en solid språklig plattform, men det har sannsynligvis også irritert mine omgivelser til tider.

Mine voksne barn har arvet min interesse for rettskriving, så det er lite å hente på å lese gjennom deres tekster lenger. Jeg leser imidlertid jevnlig korrektur for kolleger, venner og bekjente. På nettstedet for bærekraftig arbeidsliv, tilt.work, bidrar jeg eksempelvis med dugnad i korrekturavdelingen, i tillegg til å skrive egne artikler.

Potensielt sårt tema

Jeg har erfart at det å få påpekt skrivefeil, kan oppleves veldig forskjellig. De fleste setter pris på tilbakemeldinger, mens enkelte tar seg personlig nær av det. Jeg har derfor lært meg å spørre om man ønsker korrektur, med mindre jeg allerede kjenner til hvilken kategori personen tilhører. Ellers blir jeg litt som den personen som alltid skal gi deg råd, selv om du ikke har bedt om det.

Jeg må innrømme at jeg likevel tråkker feil på dette feltet oftere enn jeg er komfortabel med, selv om det er godt ment. For min del er nemlig det norske skriftspråket et kompetanseområde på lik linje med andre kompetanseområder, og som kjent har ingen av oss kompetanse på alt.

Typer av skrivefeil

For moro skyld har jeg laget min egen kategorisering av skrivefeil: slurvefeil, setningsfeil, systemfeil og kommafeil.

Slurvefeil gjør vi alle og spesielt når vi sms-er eller sender kortmeldinger på sosiale medier. Det kan også være typos i farten. Disse slurvefeilene kan være både morsomme og uskyldige, og de påvirker sjelden forståelsen av budskapet. Du har kanskje sett eksempelet der vokalene er fjernet i en tekst, men at du likevel klarer å lese og forstå teksten. Hjernen hjelper oss nemlig basert på erfaring fra tidligere lesing. I IT-verdenen tilsvarer dette maskinlæring.

Setningsfeil er når man plasserer ord i feil rekkefølge eller når setningen er bygget opp slik at man ikke forstår budskapet. Et eksempel på det førstnevnte er plassering av setningsadverbialet «ikke». I en hovedsetning skal det stå etter verbalet («jeg spilte IKKE fotball i går»), mens det skal stå foran verbalet i en leddsetning («han sa at han IKKE spilte fotball i går»). Dette er ikke likt på alle språk, så for mange som lærer seg norsk i voksen alder, er ikke dette like intuitivt.

Systemfeil definerer jeg som ord og uttrykk, som man systematisk skriver eller bruker feil. Mange skriver konsekvent «nyskjerrig» i stedet for «nysgjerrig». Riktig skrevet, men gjerne feilaktig brukt, er «ovenfor» og «overfor». «Ovenfor» betyr «høyere oppe», altså en fysisk plassering, mens «overfor» betyr vis-a-vis eller i overført betydning. Det heter «ovenfor sofaen henger et bilde», mens det derimot heter «vi satt overfor hverandre» samt «vi må alltid være høflige overfor kundene våre.»

En annen utbredt systemfeil er bruken av «i forhold til». Dette uttrykket kan stort sett jevnføres med «sammenlignet med». Likevel benyttes dette i sammenhenger der «med tanke på» eller «med hensyn til/på» skulle vært benyttet. Her opplever jeg for egen del at jeg muntlig litt for ofte bruker «i forhold til» feil, noe ungdommene mine gjerne påpeker.

Fordelen med disse «systemfeilene» er at de stort sett kan rettes opp en gang for alle, i hvert fall skriftlig, når man først blir gjort oppmerksom på dem.

Kommafeil er gjerne den vanskeligste feilkategorien, primært på grunn av at det både er tydelige regler, men også unntak og skjønnsmessige vurderinger for kommasetting. Jeg har derfor ennå ikke opplevd to mennesker som gjør kommasetting på samme måte.

Kommasetting

Hovedpoenget med komma er å bedre lesbarheten. Et komma sier indirekte – «pust litt her» før du går videre. Det skjer ofte at jeg må lese en setning flere ganger, fordi meningen blir vanskelig å forstå når man har utelatt nødvendige komma.

Meningen i en setning kan også endres basert på hvor komma plasseres. «Vent, ikke gå før jeg kommer.» og «Vent ikke, gå før jeg kommer.» er et illustrerende eksempel på at riktig kommasetting kan ha en praktisk betydning.

En av mine klassekamerater i barneskolen holdt på å klikke på vår omtalte klasseforstander på grunn av kommareglene. En gang vi skulle levere inn en stiloppgave, hadde han skrevet en rekke med kommaer nederst på siden, etterfulgt av «Spre dere!» Dette var en av få ganger vi opplevde at vår klasseforstander skrattet åpenlyst.

Om du strever med kommasetting ved innskutte relative bisetninger (som-setninger inne i en annen setning), er det egentlig noen enkle regler som gjelder.

  1. Som-setninger med verb skal alltid ha komma etter. «Personer som mener at de skriver perfekt, tar alltid feil.»
  2. Som-setninger uten verb skal ikke ha komma etter. «Med dette som et utgangspunkt skal det ikke settes komma.»
  3. Dersom som-setningen er mindre vesentlig for konteksten og kan fjernes, skal det settes komma både før og etter. «Nordmenn, som så mange andre nasjonaliteter, sliter med riktig kommasetting.»

Flerkulturelle

Jeg har de siste årene hatt gleden av å bli kjent med, men også fått være mentor for, flere personer med flerkulturell bakgrunn. Noen av disse har hatt hele sin skolegang i Norge, men har snakket et annet språk enn norsk hjemme. Andre har kommet til Norge som ungdommer eller voksne. Mitt førsteinntrykk er at jeg blir imponert og ydmyk i møte med deres språkkunnskap. De fleste snakker og skriver flere språk fra ulike språkfamilier, noe som er langt mer imponerende enn mine kunnskaper innen romanske og latinske språk.

Flere av dem kommer til og med fra land der skriftspråket ikke er bygget på varianter av det latinske alfabetet. For meg er det ubegripelig at noen i det hele tatt klarer å lære seg å skrive norsk når de har sin bakgrunn fra for eksempel arabiske og asiatiske skriftspråk. 

Dette gjør det også utfordrende å lese korrektur for disse personene. Når utgangspunktet mitt er at jeg er så imponert over at de i det hele tatt behersker språket vårt, føles det mindre viktig å korrigere «bagateller». Samtidig vil jeg jo gjerne bidra til at de blir enda dyktigere, selv om flere av dem allerede skriver bedre enn mange etnisk norske.

Min erfaring er faktisk at mange flerkulturelle er imponerende flink i norsk sammenlignet med etniske nordmenn. Dette til tross for at de sistnevnte er født og oppvokst i dette landet med norske foreldre.

Glasshuset

Jeg er smertelig klar over at når man skriver om språk og språkfeil, plasserer man seg selv i et glasshus. Vit da at jeg er ytterst mottakelig for rettelser og forbedringer. Det er bare å fyre løs om du finner feil i teksten eller har meninger om selve innholdet. Det norske språket har så mange regler, unntak og tilpasninger at ingen av oss behersker totaliteten. Selv har jeg hatt stor glede av å lese Helene Uris bøker om temaet.  

Epilog

Kanskje er min nerdete interesse for det norske skriftspråket i ferd med å dø ut? Kanskje vil både den stadig økende flerkulturelle samfunnsutviklingen og i-farten-kommunikasjonen på sosiale medier føre til at det viktigste ikke blir språklig perfeksjon, men god nok forståelse av hverandre?

Samtidig er det slik at mange av utfordringene relatert til tverrkulturell integrering, nettopp handler om kommunikasjon.

Det er et paradoks at jeg ovenfor proklamerer rettskriving og samtidig drar i tvil om det egentlig er viktig. Min konklusjon må bli at skrivefeilene i seg selv ikke betyr så mye når alt kommer til alt. Kanskje det viktigste er at vi er rause med hverandre og legger godsiden til om det skrevne ord skulle være litt uklart eller feil.

«Hvis spillereglene i kommunikasjonen bestemmes av den ene part alene, vil den annen part automatisk fremstå som ukvalifisert og ressurssvak.»


                                                     Ada Engebrigtsen, sosialantropolog og forsker, NOVA
Artikler
Nyhetsbrev

*Ved å legge inn navn og e-post samtykker du i å motta e-post fra Servantleader.no. Du kan melde deg av når du vil.

Share
Scroll to Top